Medlemsblad for

B&OI - Orientering

I anledning av at det i år er 40 år siden B&OI vedtok å danne egen orienteringsgruppe, skrev jeg en artikkel som jeg kalte ”Slik begynte det” til BOMs julenummer i 2003. Der fortalte jeg ganske kort om bakgrunnen for og om hvem som var med å starte opp o-gruppa. Likeledes om Carl Bamse Bjørseth som allerede i 1964 håndtegnet et høyst kjærkomment lite kart i 1:20 000 over området omkring Vågøyvatnet til avløsning av det gamle ”tyskerkartet” i 1:50 000 med 30 meters koter. Dessuten fortalte jeg om Egil Johnson som gjennom sine bekjentskaper i Bodø og Bodin kommuner og i Forsvaret hjalp oss å skaffe til veie 27 000 kroner til nytt spesialkonstruert o-kart (Nordlands første) i fire farger og i 1:20 000 med 5 meters koter. Da kartet kom i 1967 var 27 000 kroner en enorm pengesum. O-kart var nemlig enda ikke berettiget til spillemiddelstønad. På klubbens 40-årsfest på Bestemorstua 19. november utfylte jeg historien om de første årene noe og er etter det blitt bedt om også å skrive ned noen ”glimt” for BOMs lesere, og de følger her:

Utstyret var så som så den første tiden. Kartene har jeg så vidt nevnt. Bortsett fra Bjørseth-kartet måtte vi kjøpe kartene selv i bokhandelen og ha dem med på løp. Der fargela vi selv veier og stier røde, vann og bekker blå osv. Postene måtte vi selv tegne inn på kartet. Riktig gjevt var det å få oppgitt alle postene ved start, men like vanlig var det å få bare første post oppgitt ved start for så å finne et oppslag med annen post oppslått på første post osv. Det siste kunne være vrient nok når det regnet eller når vi hadde fått ”vasket” kartet i ei myr, eller om postblyanten var brukket eller borte! Dette var dessuten før plastposens tid, så når vi fikk alle postene oppgitt ved start, preparerte vi med spray som vi munnblåste utover kartet.

Postbeskrivelsen kunne være høyst tvilsom dersom løypeleggeren var urutinert. Beskrivelse ”i li” forekom i 1965 i et løp på 1:50 000-kart med 30 m koter på det flate Tverlandet. Posten lå godt skjult bak en einerbusk i en 1 km lang skråning! – På 40-årsfesten supplerte vår gamle o-kollega Bernard D. Lyng fra IK Grand denne episoden med et avisutklipp fra nettopp dette løpet. Løpsreferatet inneholder en rekke perler, men jeg siterer hvordan løypelegger, arrangør, sportsjournalist og referent fra løpet, Reidar Nordvik, fremstiller det hele i Nordlands Framtid:

 ”… Nå var det riktig nok en del diskusjon om en av postene – om den var markert på riktig sted. Noen mente at den lå rett, men at kartet ikke stemte, andre mente at kartet stemte, men at posten lå feil. For sikkerhets skyld sjekket arrangøren opp beliggenheten etter løpet, og de fastholder at posten lå riktig, men at detaljene i terrenget ikke stemmer helt med kartet.”! Det sier kanskje noe om vanskelighetsgraden i løpet at den raske 15-åringen Per Rekkedal brukte 2.45.35 på den 6 km lange løypa, slått med 3 sekunder av sin eldre søster Bjørg (nå Edvardsen) som mente posten lå feil og som ifølge avisa kom i mål ”sint som en fele”.  Den noe inhabile referenten lot imidlertid ikke til å ha mistet motet når han avrunder løpsreportasjen med ”Stort sett kom vel arrangørene bra fra denne første oppgaven sin av dette slaget, og vi tror de trygt kan gi seg i kast med nye oppgaver”.

Opprinnelig skulle det være postbetjening på alle postene, helst to av sikkerhetshensyn! Det ble det etter hvert slutt på, men kvitteringssystemet var gjennom mange stadier før vi endte opp med klippetenger, stifteklemmer og nå EKT-brikker. Av og til brukte man kodenavn som måtte noteres på hver post, eller vi måtte skrive navnet vårt, rive av et loddnummer e.l.

Gruppas første tur gikk allerede i startåret 1964 ut av kretsen, til Bardufoss dit vi var invitert til KM i Troms o-krets. Det jeg husker best derfra er at våre gutteløpere vant stafetten foran alle Troms-løperne, som jo var langt mer rutinerte, og at vår eneste dameløper, Tove Næss, havnet hos snille folk på en gård i Sørreisa, langt utenfor kartet; noe som ikke hadde behøvd å være så ille hvis det ikke hadde vært for at hun hadde tenkt å ta flyturen til og fra Bardufoss på dagen. Hjemme satt nemlig mannen med deres felles baby som nå antakelig hylte etter mammas pupp mens Tove selv hadde melkespreng. Da hun omsider kom bilende i mål, kunne hun med fortvilelse konstatere at flyet hennes passerte over samlingsstedet på vei til Bodø.

Etter at vi fikk det nye kartet i 1967, fikk orienteringen en kraftig vekst i Bodø. Dette var før kommunen tok til å putte all idrett inn i haller og før idrett ble ensbetydende med fotball. Vi arrangerte masse løp. B&OI alene kunne ha over 30 løp på terminlista. Vi hadde snart 60 og 70 deltakere på treningsløpene. I tillegg kom etter hvert Grand og siden også Tverlandet med egne løp. Midnattsolgaloppen var en felles nordnorsk ide, og da den ble arrangert for første gang, i 1967, gikk første løp i Mo, det neste i Bodø og deretter tre løp med god spredning i Troms. Selvsagt ble dette meningsløst mye reising for deltakerne, så siden har MG blitt værende i Troms. I Bodø deltok 170 løpere med regjerende verdensmester Åge Hadler og (hans den gang kjæreste, men siden kone) kommende verdensmester Ingrid Thoresen som de gjeveste gjestene. Litt av en innvielse av vårt nye kart! 

Idrettslig hadde nok gruppa en topp omkring 1970. I tre år etter hverandre, i 1968, 1969 og 1970, vant B&OI NNM stafett for ”herrer” junior med samme mannskap (!), Svein og Per Rekkedal og Per Albert Normann. Ingen har og det er neppe noen som kan kopiere den bedriften. Seniorstafetten i NNM vant vi både i 1973 og 1974, begge årene med Bamse Bjørseth, Ove Gunnar Jacobsen og Per Rekkedal. I 1973 vant vi til og med dobbeltseier.

I 1970 fikk vi for øvrig vårt andre o-kart, det store Kålhusmarka-kartet på 60 km2, og på det arrangerte vi vårt første NNM, nemlig stafett fra Sandjorda ved Soløyvatnet. Samme høst arrangerte vi et prøveløp kalt Saltendilten. Det var ment å skulle være en sesongavslutning på ca 2 mil som skulle sitte i beina en stund. Løpet gikk fra Vatnet gård til Maskinisten og ble så vellykket at det fra og med 1971 gikk inn som fast avslutningsløp på kretsens terminliste. Riktignok har startsted og mål endret seg noe og løypene kanskje blitt noe snillere, med bl.a. flere kortløypealternativer, men løpet var ment å skulle være langt og tungt og er det fortsatt.

Å drive med o-idrett i Nord-Norge medfører som kjent mye reising. Og siden jeg hadde bil, var jeg ofte sjåfør. Blant passasjerene var det ikke sjelden jeg hadde brødrene Rekkedal. Siden fikk jeg høre at mamma Rekkedal hadde gitt uttrykk for at hun alltid var så trygg når guttene dro av gårde med ”han Boe”. I etterkant vet jeg ikke om hun hadde spesielt god grunn til det, kanskje like dårlig grunn som kona mi har hatt når Per og jeg har dradd av sted på lange vinterturer i grensetraktene og hun har sagt at hun alltid føler seg så trygg når jeg drar av gårde med Per ...

Turorienteringen bør selvsagt få et eget, stort kapittel når B&OI Orienterings historie skrives. Neppe noe av det vi har foretatt oss har vært så vellykket. Det startet allerede på Bjørseth-kartet i 1965 med 8 såkalte ”faste poster” som var tegnet inn på kartet og som folk kunne tegne av i Bøckmanns sportsforretning. Det samme fortsatte vi med da nykartet kom i 1967. Fra 1972 tok imidlertid det hele en annen vending. Da ble vi proffe og tegnet inn (de frøste årene for hånd!) postene på forhånd og solgte konvolutter med kart og klippekort og med løfter om at det var merker å få når høsten kom. Familien Isachsen var pionerer, siden fortsatte Turid og Ole Gjerseth som igjen ble avløst av Sivert Pettersen, den sagnomsuste ”tur-o-generalen” som skulle komme til å holde på med dette i hele 18 år, de første 10 godt hjulpet av Tony og Alfred Mathisen. Deltakelsen økte fra 400 i 1972 til 700 i 1973, 900 i 1974 og kulminerte ikke før den lå omkring 1700. Bamse regnet på et tidspunkt med at skulle økningen fortsette som den da gjorde, så holdt det om noen år ikke lenger med Bodøs befolkning. Vi måtte se om Fauske kunne avse noen deltakere! B&OI hadde landets største tur-o, uansett folketall. Den er fortsatt blant de største, trolig aller størst i forhold til folketall med ca 5 % av Norges turorienterere.

La det også være sagt at B&OI ikke bare tenkte på seg selv i o-verdenen. Med oss som grunnlag opprettet Salten Idrettskrets eget krets-o-utvalg i 1968. Vi dannet også stammen i Helgeland og Salten o-krets da den ble dannet i 1972 og hadde Nordnorsk O-komite i årene 1977-79. – Her tror jeg imidlertid jeg skal avslutte min historieskriving, for herfra er det andre som har styrt B&OI-skuta vel og trygt videre. Jeg nøyer meg med å takke for all moro så langt!

PS. På 40-årsfesten hadde vi gleden av å ha to fine representanter for IK Grand til stede som spesielt innbudte gjester. Grand startet opp med orientering allerede året etter B&OI og var straks i gang med å arrangere løp. Blant initiativtakerne var Reidar Nordvik som var til langt mer nytte enn den famøse løpsreportasjen overfor kan tyde på. Langt mer erfaren var nok likevel Bernard D. Lyng som drev instruksjon, tegnet kart, la løyper og arrangerte. (De som deltok vil nok ennå med respekt minnes den fryktinngydende ”Lyng-løypa” i tropevarme med kryssing av Jensvolldalen to ganger.) Etter at Bernard forlot Bodø, var o-gruppa i Grand synonym med Ruth og Malvin Lillevik. De tok seg av alt. Det var derfor med stor glede vi kunne ønske Bernard, som kom ens ærend fra Stavanger, og Ruth velkommen til festen vår og ennå en gang få takke for alt de gjorde for o-idretten og for det enestående samarbeidet de to klubbene Grand og B&OI hadde i alle årene Grand hadde orientering på programmet.